Jeg har tenkt mye i det siste... Opp og ned, fram og tilbake... Hvorfor opplever jeg ting på den måten jeg gjør? Ofte tar jeg meg selv i å se ting annerledes enn jeg gjorde før, og det tror jeg absolutt er et sunnhetstegn.
Vi tilhører en fantastisk menighet her i Egersund, og jeg kjenner en stolthet over å få være med å tjene i en menighet med et så bredt mangfold. Vi har et yrende og solid barnearbeid, et godt ungdomsarbeid og en solid og herlig gjeng med eldre som virkelig støtter opp om alt som skjer. De går i forbønn, de er trofaste, og har alltid et oppmuntrende ord å komme med.
I menigheten har vi et kor av godt voksne/eldre som kaller seg Musikklaget. De synger de gode, gamle sangene med fem-åtte vers og et refreng mellom hvert vers. I starten satt jeg faktisk å vurderte om jeg orket å gå når jeg så at de skulle delta på et møte, for ikke nok med at sangene var laaaange og trauste, men de hadde jo minst fem, seks sanger på hver møte. Så en dag ble jeg røska litt tak i på dette området. Hvem er JEG som kan kritisere andres måter å formidle Guds godhet på? Jeg har ALDRI hørt de kritisere oss når vi har lovsangen, selv om det gjerne ikke er deres stil... Jeg ble ydmyk, og måtte be Gud om tilgivelse for min innstilling.
Sist søndag prekte TH på Gudstjenesten, og musikklaget sang. Jeg bestemte meg før jeg gikk inn, at dette skulle bli et bra møte! Gud er den samme uansett, men det er opp til oss om vi vil slippe Han til for å gi oss noe. Møtet ble helt fantastisk! Jeg trengte et spark bak til å endre min innstilling, og se ting på en annen måte. Når jeg satt der å hørte på de eldre synge, begynte jeg å legge merke til tekstene de sang, og jeg så hjertet demmes. Jeg ble enda mere ydmyk over hvor negativ jeg hadde vært tidligere.
Alt handler om hvilken innstilling du har til det du møter! Man kan gjerne ha et ønske om at ting kunne vært annerledes, men til syvende å sist blir ting til det du gjør det til selv...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar